I dette gripende stykket blir betrakteren umiddelbart trukket til det slående kontrast mellom den dystre figuren i mørke klær og den eteriske silhuetten av en kvinne ikledd hvitt. Mannen, med et uttrykk av melankoli preget i ansiktet, holder hånden på hjertet som om han bærer en følelsesmessig vekt; ansiktet hans snakker om tap og lengsel. Bølgene bak ham ruller sakte, men bevegelsen er nesten spøkelsesaktig, som reflekterer hans bekymrede ånd. Bakgrunnen, et bølgende landskap med lange, mørke trær, forsterker den følelsesmessige dybden i scenen, og innkapsler en følelse av ensomhet og fortvilelse.

Fargepaletten domineres av dempede toner, med dype blåfarger og jordnære brune som skaper en bakgrunn som fremhever de kontrasterende nyansene i figurene. Kvinne hår som flyter, malt med en følelse av bevegelse, synes å flykte fra mannen, som symboliserer gapet mellom dem. Denne bruken av farge og form er typisk for Munch; han fanger mesterlig komplekse følelser av separasjon og lengsel gjennom maleteknikker som vekker både spenning og harmoni. Som i mange av hans arbeider er den følelsesmessige påvirkningen håndgripelig—man kan nesten høre vindens hvisken, føle vekten i luften. Rent historisk reflekterer dette stykket temaene for menneskerfaring som var dominerende i Muncks tid, spesielt i forhold til kjærlighet og tap, og dermed befester dets betydning i utforskningen av eksistensiell frykt og intime relasjoner.