I dette fengslende kunstverket dras vi inn i et øyeblikk av intim utveksling mellom to figurer, som tilsynelatende er fanget i bølger av levende følelser. Komposisjonen, innrammet av jordfarger av brunt og dempet grønt, etablerer en varm, men dyster atmosfære. Figurenes uttrykk formidler en kompleksitet av følelser; kvinnen—med blikket sitt som er fast og gjennomtrengende—utstråler selvrefleksjon, som om hun grunner over dybden av sine egne tanker, mens mannen, plassert litt i profil, reflekterer en følelse av lengsel eller kontemplasjon, hans pannen rynket nok til å antyde en indre uro.

Bruk av penselstrøk er flytende, men bevisst, og skaper en organisk tekstur som gir liv til karakterene. Paletten domineres av naturlige nyanser som vekker en følelse av nærhet og familier; hudtonene gjenspeiles med myke overganger som øker den følelsesmessige dybden. Juxtaposition av figurene mot en dempet bakgrunn fokuserer oppmerksomheten vår på tilknytningen deres, og vekker nysgjerrigheten vår om deres forhold og narrativene som ligger mellom dem. Fra en historisk kontekst fanger dette verket ånden i slutten av 1800-tallet, og reflekterer en tid da følelsesmessig uttrykk i kunsten fikk økende betydning, siden kunstnere begynte å utforske de psykologiske dimensjonene ved menneskelig erfaring, og dermed bygget en bro til den kommende modernismen.