Kunstverket fanger en livlig avbildning av en skog om våren, gjennomsyret av en følelse av fornyelse og vitalitet. Komposisjonen fører blikket mot et svakt skrånende landskap hvor man nesten kan føle det myke raslingen av bladene og den friske eksplosjonen av blomster. Kunstneren bruker dristige, flytende penselstrøk som gir trærne en levende tekstur og fremhever de vridne formene deres mens de strekker seg mot himmelen. Rike brune og jordfarger dominerer stammene, og står i vakker kontrast til de myke grønntone og de livlige flekkene av lilla blomster i forgrunnen; hvert strøk ser ut til å pulserer med liv.

Dette stykket vekker en følelse av kontemplasjon og glede, et øyeblikk frosset i tiden der naturens skjønnhet hersker. Det klinger med en forfriskende vitalitet som reflekterer kunstnerens følelsesmessige dybde og hans forbindelse med den naturlige verden. Innenfor den historiske konteksten av 1930-tallet kan dette verket også ses på som en reaksjon på den økende urbaniseringen, som feirer den urørte skjønnheten av naturen. Munchs betydning i kunstverdenen kommer tydelig frem her, som illustrerer hvordan han fanget de komplekse følelsene av den menneskelige erfaringen i enkelheten av en vårskogen.