Kunstverket fanger en fantastisk alpin utsikt; en enorm, isete bre dominerer scenen. Kunstneren bruker mesterlig en kombinasjon av teknikker, kanskje olje på lerret, for å gjengi teksturene av snø og stein. Komposisjonen er slående, med blikket som dras over breen, ned til en turkis innsjø som ligger under de ruvende toppene. Paletten domineres av kalde blå og hvite, som kontrasteres av de varme tonene i steinene og de myke, rosa nyansene i himmelen.

Den emosjonelle virkningen er ærefrykt og stillhet; landskapets enormehet fremkaller en følelse av både undring og ensomhet. Verket reflekterer sannsynligvis den romantiske fascinasjonen for naturens sublime kraft, en følelse som var populær på begynnelsen av 1900-tallet. Kunstnerens dyktighet ligger i å fange ikke bare det visuelle utseendet til breen, men også følelsen av å være der, nedsenket i den kalde, rene luften og verdens enormehet.