I dette fengslende kunstverk omslutter livlige blå nyanser nattehimmelen, noe som skaper en drømmeaktig atmosfære som føles levende med himmelsk energi. Hver stjerne ser ut til å pulserende, utstrålende et overnaturlig lys som danser over en rolig elv som reflekterer deres glans. Kunstnerens lekne penselstrøk smelter fargene sammen i et virvlet tekstil, som legemliggjør Van Goghs følelsesmessige forbindelse til scenen. Det er en dyp følelse av bevegelse; bølgene svulmer svakt når de fanger de skimrende refleksjonene av lyset fra elvebreddene.

Komposisjonen er forankret av et par som går langs sandstranden, innrammet av en rolig elv som leder blikket til betrakteren mot horisonten. De varme gule og oransje fargene fra byens bygninger gir liv til scenen, kanskje antyder den menneskelige opplevelsen under det vidtstrakte kosmos. Dette stykket personifiserer kunstnerens fascinasjon for samspillet mellom natur og menneskelig nærvær; det vekker følelser av undring og nostalgi, som om hvert element hvisker historier om kjærlighet og drømmer under den stjernespekkede himmelen. Dette verket står som et vitnesbyrd om Van Goghs genialitet, hans evne til å oversette rå følelser til fantastisk visuell poesi.