Dette kunstverket fascinerer med sin fortryllende fremstilling av katedralen i Rouen, presentert i en drømmende tåke. Betegneren blir umiddelbart trukket inn i den eteriske kvaliteten i scenen, hvor livfulle nyanser av milde blå, kremfarger og korallfarger smelter sammen uten anstrengelse, og skaper en fengslende interaksjon mellom lys og skygge. Monet's penselstrøk virker nesten lekne, og uskarpe den stive gotiske arkitekturen til katedralen i flytende former—hver penselstrøk pulserer med en følelsesmessig energi, og inviterer oss til å gå oss vill i atmosfæren i stedet for bare å observere bygningen; det er som om katedralen puster i morgenlyset.

Når lyset danser over teksturen på fasaden, kan vi nesten føle solen varme, luften kjølig og den vibrerende energien i omgivelsene. Den delikate balansen av farger vekker en følelse av ro, men også av spenning—en feiring av det flyktige øyeblikket. Historisk sett er dette stykket et bemerkelsesverdig eksempel på impresjonismen, en bevegelse som prøvde å fange essensen av en scene i stedet for en fotografisk fremstilling. Monet elsket spesielt å utforske effektene av lys på overflater, og skape et verk som gjenlyder lenge etter at betrakteren har gått, og lar oss stå i en tilstand av rolig refleksjon forsterket av skjønnheten av en svinnet dag.