Verket omfavner betrakteren i en strålende tåke, der den glitrende overflaten av elven tilsynelatende danser under diffus lys. Monet's penselstrøk smelter sammen, og skaper en følelse av flyt som fanger vannets ebbe og flo. Virvler av blått og gull forsøker å reprodusere glimt av sollys som bryter gjennom skyete himmel; de antyder både stillhet og den stadig skiftende naturen til Themsen.

Komposisjonen er uventet fredelig; horisontlinjen bøyer seg mykt, omfavner silhuetter av trær og arkitektur som knapt er synlige i den myke atmosfæriske blandingen. Denne eteriske kvaliteten inviterer til refleksjon over forholdet mellom vann og lys. Monet's valg av palett forsterker denne effekten, ettersom pastelltonene vekker en følelse av nostalgi. Den følelsesmessige tiltrekningen til verket ligger ikke bare i dens representasjon av et sted, men også i måten det inviterer oss på—nesten som om det sier at hver scene er forbigående, et øyeblikk som er fanget, men som fortsatt lever i bevegelse og følelse.