Scenen åpner seg som en drøm; to figurer hviler på en myk bakke, silhuettene deres er tegnet opp mot det store, glitrende havet. Monet fanger et rolig øyeblikk — et flyktig hvisk fra naturen der de myke grønne gressene smelter sammen med de flekkede blå vannene. Små seilbåter sprer seg på overflaten, seilene deres fanger det unnvikende lyset, hver av dem reflekterer en annen nyanse; det er som om de danser ved vannets rand, og inviterer oss til å dele deres fredelige reise.

Stemningen er eterisk, innhyllet i et mykt, nærmest spøkelsesaktig lys som sprer seg farvannn, og skaper en følelse av ro og åpenhet. Den vekker en følelse av nostalgi, der tiden ser ut til å sakke farten, noe som lar oss puste inn skjønnheten i øyeblikket. Monets mesterlighet i farge er åpenbar når han bruker milde pasteller—kald blå, delikat hvit og varm grønn—til å fremme en følelsesmessig resonans. Dette maleriet viser ikke bare et landskap; det inviterer betrakteren til å oppleve en følelse, føle den kjølige brisen og høre den fjerne krusningen av bølgene, og dermed befester sin betydelige plass i impresjonismens bevegelse hvor følelser og oppfattelse overgår virkeligheten.