Kunstverket tar oss med til Venezia under måneskinn; månens myke glød bader vannet og skaper en skimrende effekt. Kunstneren har mesterlig fanget refleksjonen, og forvandlet Canal Grande til et flytende speil. Man kan nesten høre det forsiktige plasket av vann mot gondolene og de fjerne lydene fra byen. Komposisjonen er betagende; bygningene er silhuetter mot himmelen, og teksturene i vannet og arkitekturen er dyktig gjengitt med dynamiske penselstrøk, noe som gir en følelse av bevegelse og atmosfære. Fargepaletten er hovedsakelig kjølig; blått og grått dominerer, men det er antydninger av varmere toner i refleksjonen, og skaper en rolig og romantisk atmosfære. Dette stykket fremkaller en følelse av stille kontemplasjon og verdsettelse av byens tidløse skjønnhet; jeg føler en følelse av ro når jeg forsvinner i utsikten. Det er en skildring av Venezia som går utover en ren representasjon av stedet.