Verket presenterer et fantastisk landskap dyppet i rolige nyanser av en klar blå himmel. Komposisjonen utfolder seg med fjerne fjell, hvis topper er dekket med hvit snø og skaper sterkt kontrast til de dypere blåfargene og de myke jordtonene nedenfor. Kunstneren bruker mesterlig en begrenset fargepalett som fremkaller en følelse av ro og fred; den dype blå himmelen omslutter nesten betrakteren, mens de mørke, skyggefulle skråningene forankrer scenen i den naturlige verden. Skyggene som kastes på bakken skaper nesten en tredimensjonal følelse; man kan nesten føle den kjølige brisen som strømmer gjennom dette stille området.

Når jeg ser på maleriet, blir jeg transportert til denne vide villmarken hvor stillheten er dyp og de eneste lydene er det fjerne suset av vann som slår mot stranden. Nikolai Roerichs evne til å kombinere realisme med en følelse av åndelig lengsel er merkbar; det taler til reisendes ønske om å knytte forbindelse med naturen. Dette verket er ikke bare en fremstilling av landet; Det er en feiring av den majestetiske skjønnheten til Mongolia som fanger essensen av et land som både er røft og evig inviterende. Måten lyset danser på fjelltoppene, maler dem i strålende hvitt og mykt blått, gir en følelsesmessig resonans som inviterer til refleksjon og kontemplasjon.