I dette rolige landskapet smelter levende farger sammen for å danne et drømmende panorama. Maleriet tiltrekker betrakterens oppmerksomhet med sin rike palett av grønne, blå og myke hvite nyanser. Monokromatiske nyanser vever seg sammen og gir liv til frodig løvverk og delikate blomster som antyder vårens ankomst. Det er en nesten eterisk kvalitet i hvordan lyset leker på scenen; myke refleksjoner glitrer på vannoverflaten og forbedrer den rolige atmosfæren i komposisjonen. Tre med blomster blir et midtpunkt, greinene strekker seg ut som innbydende armer. Rundt det er gress og busker fremstillet med en flyt som antyder bevegelse, og gir liv til det stille bildet.

Som betrakter kan man nesten føle den milde vinden og høre naturens hviskende stemmer i stillheten. Monet sitt dyktige maleriske uttrykk, bruker brutt penselstrøk og en livlig fargeskala, fanger et øyeblikk som er frosset i tid; den fanger vårens eksuberante bud med å vekke landskapet. Dette stykket er et milepæl for impresjonismen, en bevegelse som forsøkte å skildre verden ikke bare slik den ser ut, men slik den føles. Dette kunstverket fungerer som en vakker påminnelse om elegansen som er funnet i naturen og den kortvarige skjønnheten av sesongmessige endringer.