I dette gripende verket presenterer kunstneren et maritimt landskap, som er innhyllet i en dyp, skumringsblå som synes å resonere med vinterens kulde. De grove, teksturerte penselstrøkene antyder en steinete kystlinje, mens det glitrende skinnet av vannet fanger et kort glimt av lys — en svak påminnelse om varme midt i kulden. En eterisk lyskilde gjennomtrenger mørket og antyder en nesten overnaturlig atmosfære. Kontrasten mellom de solide, jordaktige tonene i forgrunnen og de flytende, glitrende nyansene av havet skaper en fascinerende visuell dialog. Her kan man nesten høre den milde klukkingen av vann som treffer steinene, og gjenspeiler ensomhet og introspeksjon som preger vinterens grep.

Når betrakterens blikk svever gjennom komposisjonen, vekker den harmoniske blandingen av farger — fra dyp indigo til kalde hvite — en dyp følelsesmessig respons som inviterer til kontemplasjon. Den fremtredende bruken av energiske penselstrøk gir scenen en håndgripelig energi, som både forbinder betrakteren med landskapet og trekker dem inn i den kontemplative atmosfæren. Den historiske konteksten til dette verket, produsert tidlig på 1900-tallet, resonnerer med temaene eksistensiell kamp og søken etter mening som var fremtredende i Munchs arbeid, noe som gjør at dette stykket ikke bare er en representasjon av en fysisk scene, men også en dypt personlig utforskning av ensomhet og skjønnhet som finnes i kalde vinterkvelder.