Dette fengslende landskapet fanger den eteriske essensen av Waterloo-broen, innhyllet i grå tåke, og fremkaller følelsen av en tidlig morgen der lyset danser forsiktig på vannoverflaten. De myke penselstrøkene skaper en drømmeaktig atmosfære som slører konturene av bygningene i bakgrunnen og tilfører et element av mystikk. Myke nyanser av blått og grønt smelter harmonisk sammen, supplert med glimt av lettere farger, noe som gir en følelse av ro. Broen selv, fremstilt med en serie buer, inviterer betrakteren til å forestille seg å krysse den, kanskje inn i en verden dypt i ettertanker.

Monets mesterlige teknikk for å fange naturlig lys vises her i full utfoldelse. Det spredd lyset maler scenen og representerer ikke bare et øyeblikk i tid, men også en følelsesmessig tilstand. Fargenes ro fremkaller en beroligende respons, som innhyller tankene i ensomhet og fred. Historisk sett gjenspeiler dette verket Monets forpliktelse til utendørsmaling, og understreker hans forbindelse til det omkringliggende landskapet, og illustrerer den industrielle revolusjonens innvirkning på naturen. Dette er et øyeblikk frosset i tid, men det føles flytende og levende, og perfekt innkapsler den forbigående skjønnheten i verden rundt oss.