I dette uttrykksfulle landskapet blir betrakteren møtt av en rolig, men dyp representasjon av en landsbyvei, omfavnet på begge sider av høye trær. Komposisjonen leder blikket nedover den svingete stien, som ser ut til å invitere til oppdagelse; lysets spill skaper et mykt glimt på veibaneoverflaten, og antyder varmen fra en sen ettermiddagssol. Himmelen er malt i myke nyanser, et lerret av matte grå- og blåtoner, prikket med delikate penselstrøk som antyder skyer som langsomt passerer.

Rikdommen av toner—de dype grønne fargene fra bladverket i kontrast til de lysere jordfargene fra veien—utstråler en følelse av ro, et øyeblikk fanget i tid. Den kunstneriske teknikken reflekterer en fri, men bevisst penselstrøk, som lar betrakteren føle teksturen av trærne og varmen fra sollyset. Dette verket legemliggjør impresjonismens ånd, som fremhever lys og farge over streng realisme, og oppsummerer en skjult skjønnhet i enkelhet, som fremkaller følelser av nostalgi og trøst i egne tanker midt i naturens omfavnelse.