I dette glitrende verket ser det ut til at vannflaten danser i lyset, og reflekterer en drømmende kvalitet som fengsler betrakteren. De myke bølgene og de flytende nympheaene skaper en harmonisk blanding av former som leder blikket til de delikate hvite og rosa blomstene. Disse blomstene, som skiller seg ut mot sin grønne bakgrunn, fremkaller en følelse av ro; hver av dem antyder et øyeblikk fanget i tiden, som gir liv til stillheten. Monets penselarbeid gir en myk flyt til scenen, som om vannet selv var levende, og inviterer deg til å komme nærmere og miste deg selv i dette fredelige fristedet.

Komposisjonen er mesterlig orkestrert; nympheablader dominerer forgrunnen mens subtile hint av løvverk forblir i bakgrunnen, og bidrar til en frodig, men balansert ramme. Rike nyanser av blått og grønt omgir betrakteren, og vekker følelser av ro, mens maleteknikken avdekker en karakter som er både håndgripelig og eterisk. Monet, i denne perioden, var dyktig i å fange nyansene i lys og farge, og sammenfletningen for å forsterke den følelsesmessige resonansen. Dette landskapet reflekterer ikke bare naturens skjønnhet, men inviterer oss også til å konse på de flyktige øyeblikkene som definerer vår eksistens.