Dette fengslende verket fanger den rolige skjønnheten til solnedgangen i Étretat, der samspillet mellom lys og vann skaper en nesten drømmende atmosfære. De bratte klippene reiser seg mot en mykt opplyst himmel, og fanger øyeblikket da dagen forsiktig gir plass til natten. Buen i bergformasjonen blir en portal til horisonten, og dirigerer betrakterens blikk utover, og inviterer dem til å tenke på hva som ligger utover. Under, reflekterer den blinkende overflaten av vannet en symfoni av varme farger, som blander orange, rosa og lilla som mykt bølger med de milde bølgene.

Børsteteknikken er dynamisk, men beroligende; raske klipp vekker bevegelse, og antyder et flyktig øyeblikk som Monet mesterlig fanget. Du kan nesten føle den kalde luften på huden din og høre den milde klaskingen av vann mot klippene, noe som får deg til å føle deg til stede i dette naturlige tilfluktsstedet. Historisk sett var Monet en del av impresjonismen, som søkte å representere virkeligheten gjennom en linse av lys og farge i stedet for detaljer. I dette verket lykkes han vakkert. Den følelsesmessige effekten er dyp; det fremkaller en følelse av fred og kontemplasjon, og minner oss om naturens stadig skiftende lys og skjønnhet.