I dette fortryllende landskapet gleder den rolige flyten av Seinen elven betrakteren med sine myke krusninger som gjenspeiler den milde tonen av den overskyete himmelen over. Monet's penselstrøk er merkbart lett og luftig, med fargeprikker som danser over lerretet; den glitrende overflaten av vannet ser nesten levende ut, bølger med flyktige glimt av lys. De to seilbåtene glir grasiøst langs vannet, de hvite seilene fanger den myke brisen—en invitasjon til å dra ut på en avslappende reise gjennom dette pittoreske miljøet.

Ved elvebredden danner den frodige grøden, prydet med grupper av trær og sjarmerende hus, en harmonisk bakgrunn. Monet spiller elegant på samspillet mellom lys og skygge, og legger til dybde og vitalitet til scenen. Disse husene, med sine varme, jordnære farger som står i kontrast til vannets friskhet, forteller om den stille sameksistensen mellom menneskelig bolig og natur. Den frodige gresset dekker bredden, og inviterer betrakterne til å forestille seg de milde raslingene av bladene og den beroligende lyden av vannet som slår mot bredden, og fremkaller en følelse av fred som kanskje var en lettelse for kunstneren fra det travle livet i Paris, og han følte denne stillheten i hvert penselstrøk han laget.