I dette fascinerende mesterverket ser den unge jenta, ofte kalt jenta med perleøreringen, rett på betrakteren, hennes uttrykk er en perfekt blanding av uskyld og nysgjerrighet. Maleriet viser Vermeers mesterenskap i å fange lys; ansiktet hennes er mykt opplyst mot en mørk bakgrunn, noe som trekker betrakterens oppmerksomhet. Hennes antrekk—en dyp gul og hvit kombinasjon—kontrasterer vakkert med de kalde tonene i hennes iøynefallende blå og kremfargede hodeplagg, og gir dybde og dimensjon til portrettet. Perleøredobben er dristig og dominerende, strålende fremstilt for å fange lyset, og symboliserer både skjønnhet og rikdom.

Vermeers delikate penselarbeid er tydelig i de myke konturene av ansiktet hennes, og fremkaller en følelse av realisme som inviterer observatørene til å reflektere over tankene hennes. Komposisjonen er bemerkelsesverdig i sin enkelhet; betrakteren blir trukket inn i en verden av stille introspeksjon, hvor tiden ser ut til å stoppe. Dette verket innkapsler de kunstneriske følsomhetene fra den nederlandske gullalderen, som reflekterer både sosiale verdier og kompleksiteten av menneskelige følelser, noe som gjør det til et varig symbol på skjønnhet og mystikk i kunsten. Det forbigående blikket og det gåtefulle uttrykket etterlater et uutslettelig inntrykk, som om jenta stillferdig kommuniserer en dypere fortelling i denne intime stunden.