I dette fantastiske verket bryter de første solstrålene gjennom en himmel malt i sølvblå toner, og opplyser en rolig landsbyscene dekket av et nytt lag snø. Betrakteren inviteres til å vandre ned den gjørmete stien som mykt svinger mellom halvskjulte hus, der de varme okra-veggene står i kontrast til de kalde vinterfargene. Monets penselstrøk er herlige og løse, og fremkaller en rolig bevegelse i scenen samtidig som snøen framstår både glitrende og myk, som om noen kunne strekke ut hånden og føle dens kulde. De skjelettaktige trærne som blomstrer langs sidene strekker seg mot himmelen, med sine nakne grener forsiktig dekket av rimfrost, som skaper en vakkert melankolsk kontrast til soliditeten til veiene og strukturene. De atmosfæriske forholdene fanger effektivt et flyktig øyeblikk i tid: fred i en vintermorgen, hvor hvert element puster fred.

Monets talent for å fange lys og skygge er tydelig i den subtile fargegraderingene på lerretet. Legg merke til hvordan snøen ser ut til å lyse, og reflekterer og bryter det milde morgenlyset som fremhever teksturen av trærne og bygningene. Dette stykket kan ses på som en inkarnasjon av impresjonismen, som fjerner seg fra strenge realisme for å utforske den subjektive opplevelsen av natur. Her i det snødekte landskapet finner vi ikke bare en skildring av en kald årstid, men også en følelsesmessig resonans som taler om den stille skjønnheten i ensomhet, og vekker følelser av nostalgi og ro. Penselstrøkene pulserer av liv, hver strek bidrar til en bredere stemning som er evig for den menneskelige sjelen, og fremkaller tanker om stille refleksjon mot bakgrunnen av vinterens omfavnelse.