Dette utsøkte verket, gjennomsyret av en eterisk atmosfære, fanger oppmerksomheten med sitt rolige portrett av vannliljer. Forgrunnen er en myk omfavnelse av kremhvite og delikate lavendelfarger; de sarte vannliljene flyter stille på vannoverflaten, kronbladene deres er både inviterende og flyktige. Under overflaten antyder dypere blåtoner de ukjente dypene i dammen, som subtile kontraster til de livlige tonene av liljene. Samspillet mellom lys og skygge fremheves av de grønne gressstråene som bøyer seg over, og deres lange, svaiende former kaster skjøre refleksjoner på vannet. Monet's mesterlige penselstrøk ser ut til å gi liv til scenen; hver penselstrøk er en tankefull hvisking i dette øyeblikket av stillhet.

Fra avstand kan man ikke unngå å bli trukket til lagene av farger som omgir lerretet, hvor de myke grønne gir harmonisk sammen med de delikate blå, og fremkaller en følelse av fred og ensomhet. Monet fanger ikke bare den visuelle skjønnheten i landskapet, men også en følelsesmessig essens som resonerer dypt. Når man ser lengre, fremstår det nesten meditative kvalitet ved å overvåke samspillet mellom lys og skygge - som innbyr til ettertanke. I denne stille oasen kan man nesten høre det milde raspet av bladene og føle den kjølige berøringen av vannet - en opplevelse som går utover tid og roms grenser.