Dette fengslende stillebenet viser en blomsterbukett i en fargerik vase, på en slående blå bakgrunn. Teksturen av penselstrøkene tiltrekker betrakterens oppmerksomhet og avslører et gledelig kaos av bevegelser som gjenspeiler liv og skjønnhet hos blomstene. Den rosa rosen, med sine myke kronblader, trer tydelig frem, mens de gule knoppene henger litt ned, kanskje hviskende om den flyktige skjønnheten. Kontrasten mellom fargene—de dristige blåtonene som fremhever de mykere nyansene av blomstene—skaper en følelse av dybde og livlighet i denne komposisjonen.

Oppsettet ser ut til å danse foran oss, et herlig spill av form og figur som inviterer oss til å tenke over livets forbigående natur. Dette verket fremkaller følelser av varme og nostalgi, og transporterer oss til et koselig rom fylt med sollys. Cuno Amiets dyktighet ligger ikke bare i hans bruk av farge, men også i den emosjonelle resonansen av arbeidet hans, og etterlater et varig inntrykk som transcenderer lerretet. Hver penselstrøk virker livaktig, vibrerer med energi, som om blomstene når som helst kan eksplode fra sine begrensninger og minne oss om den iboende skjønnheten og naturens midlertidige karakter.