I dette fengslende verket fanger kunstneren et rolig øyeblikk ved daggry langs Seinen. De myke tonene i landskapet står vakkert i kontrast til den livlige vegetasjonen rundt. Omgitt av skygger kastet av tette trær, reflekterer elven en kaotisk blanding av varme oransjer og kjølige blå, noe som fremkaller en følelse av ro. Det diffundende lyset, som om det var filtrert gjennom morgentåke, gir en eterisk kvalitet til scenen, og lar tilskueren dykke ned i dette flyktige øyeblikket.

Kunstnerens karakteristiske impresjonistiske teknikk skinner; brede, løse penselstrøk formidler bevegelse, mens fargene smelter sammen uten anstrengelse. Denne komposisjonen omslutter betrakteren, og trekker dem inn mot naturens stillhet. Ingen kan unngå å føle kulden i luften og høre den milde klatten av vannet mot elvebredden, noe som gjør opplevelsen både visuelt og følelsesmessig kraftfull. Monet's geni ligger i hans evne til å heve det hverdagslige — en enkel morgen ved elven — til et lerret av sublim skjønnhet, og for alltid fange essensen av en flyktig gryring.