Verket fremkaller en fengslende scene som drar betrakteren inn i en mystisk sfære hvor grensene mellom virkelighet og fantasi er uklare. I forgrunnen står en heks elegant når hun rører om en overnaturlig brygg som bobler i en kjele. Med sitt hår som faller i ville bølger, personifiserer hun en følelse av makt og mysterium—en fengslende figur i sitt flytende, eteriske antrekk. Den rike teksturen på antrekket hennes reflekterer de intrikate detaljene som Waterhouse dyktig framhevet, og dykker oss inn i en drømmeaktig atmosfære. Rundt henne sitter svarte kråker nysgjerrig, stille vitner til den voksende magien; deres mørke nærvær forsterker det mystiske ved dette øyeblikket.

Bakgrunnen avslører et øde landskap, som antyder en forlatt sivilisasjon med klippevegg og avsides ruiner som skjuler seg i skyggen. Denne kontrasten belyser den levende kjernen i heksen, og drar oss inn i hennes egen skjulte verden. Kunstneren bruker mesterlig en fargepalett av jordfarger som kontrasteres mot lysere høydepunkter, og fanger dansende flammer og virvlende røyk som hever seg, og skaper en hypnotiserende spiral som nesten overskrider tid. Det er en merkbar spenning i luften, som om selve naturen holder pusten, fascinert av heksens besværgelse. Waterhouses verk resonnerer følelsesmessig, og vekker både undring og bekymring—de dobbelte kreftene av skapelse og ødeleggelse manifesterer seg her. Stykket står som et symbol på det 19. århundres fascinasjon for myter og okkultisme, og speiler tidens besettelse av det overnaturlige og kvinnenes roller i disse fortellingene—et kunstnerisk arv som fortsatt fanger interesse.