Kunstverket fanger storheten i en fjellkjede; en ruvende topp dominerer sentrum, med sitt ujevne ansikt skulpturert av tid og vær. Kunstnerens dyktige bruk av akvarell gir liv til scenen, med de snødekte øvre bakkene som kontrasterer vakkert med de varmere tonene i fjellet. Jeg føler en følelse av ærefrykt når jeg betrakter naturens skala.

Komposisjonen leder blikket oppover og fremhever fjellenes vertikalitet, med himmelen som gir en myk bakgrunn. Fargepaletten er dempet, med kjølige blått og grått som dominerer, punktert av jordfargene i fjellet. De subtile fargevaskene antyder lysets og skyggens spill på fjellenes ansikter; det er som om luften er frisk og tynn, og man nesten kan høre vinden hvese gjennom toppene. Maleriet fremkaller en følelse av ensomhet og den varige kraften i naturverdenen.