Kunstverket fanger blikket til betrakteren med en slående skildring av fjellandskap, inspirert av Gilgit's stille skjønnhet. De dominerende blå tonene skaper en illusjon av svalhet og ro; de varierte azurtonene vekker en følelse av dybde mens de blander seg med de myke himmelblå. Fjellene reiser seg majestetisk, med toppene sine dekket av snø, noe som danner en slående kontrast til de dype, skyggefulle dalene. De subtile penselstrøkene antyder den bølgende teksturen av landskapet, og formidler både naturens grovhet og en eterisk sjarm. Det er nesten som om man kan høre den myke hviskingen fra fjellvindene eller føle den friske atmosfæren som omgir denne malte scenen.

Dette stykket har også betydelig historisk betydning; malt i en tid med utforskning og verdsettelse av fjerne steder, fanger Roerichs verk ånd av eventyr som er iboende i tidlig på 1900-tallet. Hans dype interesse for å representere fjellenes spiritualitet antyder en indre forbindelse mellom natur og menneskelige følelser, og inviterer betraktere til å oppleve ikke bare den visuelle prakten, men også en dypere refleksjon over deres plass i den naturlige verdens storhet. Den ekspresjonistiske kvaliteten av fargene tjener til å vekke en følelse av undring og kontemplasjon, og trekker folk inn i landskapet og oppfordrer dem til å stoppe opp og verdsette skjønnheten som Roerich så mesterlig illustrerer.