I denne atmosfæriske komposisjonen får lerretet liv med en slående fremstilling av en havn som er opplyst av månens eteriske glans. Månen henger stor i den vidstrakte himmelen, kaster glimrende refleksjoner på de stille vannene under, og gir en følelse av ro midt i den livlige aktiviteten på kaien. Skipene, med seil som svaier sakte, gir en følelse av eventyr og utforskning, silhuettene deres mykner av det lyse nattehimmelen. De menneskelige figurene som er opptatt med oppgaver ved bredden, fremkaller den varme kameratskapet til et nært fellesskap, samlet rundt et brennende bål, som gir en innbydende glød til scenen.

Fargepaletten er rik, men subtil; dype blåtoner og sølvhvite dominerer himmelen, som står i vakker kontrast til de varme nyansene fra bålet og de jordnære tonene fra kysten. Denne fargeinteraksjonen fanger betrakterens følelser, og drar dem inn i øyeblikket—man kan nesten føle den kjølige brisen og høre den myke klukkingen av vannet mot båten. Historisk sett snakker dette verket om det europeiske maritime handelslivet på 1700-tallet og romantikken omkring havreisen, mens dens kunstneriske betydning ligger i den dyktige bruken av chiaroscuro og komposisjonsbalansen som tilbyr en dyp følelse av fred og nostalgi for en tid da havet var en stor grense.