I dette gripende portrettet sitter en skjeggete gammel mann komfortabelt i en gyngestol, og utstråler varme og ettertænksomhet. Hans dype øyne og milde uttrykk inviterer seeren til å dykke ned i tankene hans, som om han husker kjære minner. Kledd i enkle, mørke klær, fremhever utseendet hans hans beskjedne natur; men måten han forsiktig holder sin høyre arm på armlenet gir en følelse av fredelig verdighet. Bak ham støtter et trebord en pent plassert skissebok, som antyder en kunstnerisk fortelling eller kanskje et arv. Rammen av kunstverkene på veggen, inkludert en kongelig figur, ekko en rik familiehistorie, som vitner om tidligere epoker.

Fargepaletten, gjennomsyret av myke pasteller—mjuke grønntoner, varme gule og delikate brune—bidrar til den generelle fredelige atmosfæren som stråler fra verket. Larsson fanger mesterlig lyset som spiller i rommet; lyset lyser forsiktig opp figuren, kaster myke skygger og skaper dybde. Den følelsesmessige virkningen fyller dette verket; det føles nesten som om man kan høre den lette knirkingen fra gyngestolen eller det milde raslingen av papir når den gamle mannen husker. Den historiske konteksten kommer til uttrykk i dette verket ikke bare i sin estetikk, men også i den dype naturalismen som Larsson mestret i denne perioden av svensk kunst. Dette maleriet står som en varig hyllest til familie, minne og den stille skjønnheten i å bli gammel—følelsesmessig knyttet til alle som noen gang har stoppet opp for å reflektere over tid og arv.