I dette gripende verket fanger Monet et rolig, reflekterende øyeblikk der naturens elementer subtilt veves sammen. Scenen utfolder seg foran oss, og avslører et landskap mettet av de myke ekkoene fra en nylig oversvømmelse. Trærne, blottet for blader, står skelettaktige mot en duk av dempede blå og gråtoner, stammene og greinene deres forlenget og forvridd av vannet som omgir dem. Det er nesten som om greinene strekker seg etter å fange det svinnende lyset. Lyset spiller forsiktig på vannoverflaten, og skaper en hypnotisk dans som reflekterer en dyster atmosfære—og likevel, finnes det en viss ro, en rolig aksept av livs- og dødsyklusen.

Fargepaletten er nedtonet, dominert av kalde toner som blandes i en flytende impresjonistisk uklarhet, og gir glimt av bevegelse og liv under overflaten. Monets teknikk—de myke penselstrøkene og den subtile blandingen—formidler en følelse av ro som inviterer seerne til å stoppe opp og fordype seg i dette flyktige øyeblikket. Her finnes det en harmoni, en kunstnerisk betydning som overskrider bare å avbilde et landskap. Scenen både anerkjenner naturens styrke og gir en intim fremstilling av dens sårbarhet, noe som får oss til å reflektere over vårt forhold til miljøet. Å se dette maleriet bringer frem de myke lydene av vannet som lett banker mot trærne, en påminnelse om skjønnheten som finnes i stillheten og naturens motstandskraft.