Badet i det varme lyset fra en solnedgang, fanger dette kunstverket en fredelig kystscene som føles både rolig og gripende. Båtene, som sakte vaier i det grunne vannet, antyder historier om liv vevd sammen med havet; deres beskjedne former er formet med brede, uttrykksfulle penselstrøk som inviterer til et nærmere blikk—det er en råhet her som er helt egen for Monet. De glimrende refleksjonene på vannet danser i gylne og oransje toner, og blander seg strålende med det friske blå av havet—det er som om horisonten selv smelter inn i himmelen, og forener fargene i en praktfull omfavnelse.

Komposisjonsmessig trekker maleriet blikket mot horisonten, hvor solen går ned, og projiserer en rik palett som skifter fra brennende gult til dyp blått—atmosfæren er levende av bevegelse, men holder på en håndgripelig stillhet. De fjerne klippene rammer inn scenen og antyder skjulte hemmeligheter lenger borte, mens båtene, forankret i grunne farvann, antyder en fredelig aktivitet som er på randen av å utfoldes. Det er et øyeblikk av stille skjønnhet, som gjenspeiler den forbigående naturen av tid og erfaring—en feiring av lys, vann og liv som dypt resonnerer med betrakteren, og vekker en dyp følelse av nostalgi.