Denne pastorale scenen, badet i varme, dempede farger, inviterer betrakteren inn i et høstlig landskap i Arles. De delikate penselstrøkene og den harmoniske blandingen av gult, grønt og myke blåtoner skaper en rolig atmosfære som føles både intim og vidstrakt. En svingete grusvei leder blikket forbi blomstrende ville blomster, en ensom bondegård, og fjerne åser som falmer under en blek himmel. Det finnes en subtil livlighet her — en dans mellom lys og skygge, natur og menneskelig nærvær — som fanger den avtagende varmen i en stille bygdettermiddag.

Komposisjonen er bemerkelsesverdig for sin asymmetri, men balanserte flyt, hvor organiske former og teksturerte felt står i kontrast til de slanke trærne og rustikke veggstrukturene. Kunstnerens teknikk beveger seg mot postimpressionistiske eksperimenter med form og farge, og går utover ren representasjon for å fremkalle stemning. Dette maleriet illustrerer ikke bare et spesifikt sted, men kanaliserer en poetisk følelse av ensomhet og harmoni med jorden, og reflekterer et overgangsøyeblikk i slutten av 1800-tallets kunst, fylt med både realisme og emosjonell resonans.