I dette eteriske mesterverket står Rouen-katedralen innhyllet i et slør av morgenfukt, som om den nettopp har våknet fra en drøm. Kunstneren fanger de intrikate detaljene av katedralens fasade, noe som gjør at betrakteren kan gå seg vill i de elegante buene og de utsmykkede skulpturene som synes å skinne som spøkelser under det bløt diffuserte lyset. Atmosfæren er en harmonisk blanding av ro og prakt; myke blåtoner og dempede lavendelfarger veves sammen, og inviterer øyet til å vandre uten hastverk. Det er tidlig morgen, antydet gjennom den kalde fargepaletten, som speiler stillheten av daggry før verden eksploderer i aktivitet.

Komposisjonen tiltrekker deg; den imponerende strukturen er dominerende, men mykner opp av de atmosfæriske lysvirkningene som får det til å virke som tiden har stoppet. Katedralen reiser seg, dens størrelse står i kontrast til det delikate fargekjempene som fremkaller følelser av undring og en dyp tilknytning til naturen. Monet’s penselstrøk er både intuitive og mesterlige; strekene veves sammen uten anstrengelse, og skaper en drømmende tåke som forvandler den arkitektoniske skjønnheten til en nesten åndelig opplevelse. Det er en påminnelse om livets og lysets flyktige natur, som fanger et forbigående øyeblikk som innbyr til ettertanke og beundring. Betydningen av dette verket ligger i utforskningen av lys og farge, som er kjennetegn ved impresjonismen, som har omformet kunsthistorien og fortsatt inspirerer utallige kunstnere i dag.