Dette verket fanger den rolige skjønnheten i naturen, med en frodig gruppe trær i forgrunnen. Rike nyanser av rav og dyp grønn farger bladverket, og antyder en endring av årstider—kanskje en overgang til høsten. Trærne danner en majestetisk ramme, og fører blikket til betrakteren til den rolige vannflaten som glitrer mykt i bakgrunnen. Her forenes de naturlige elementene harmonisk, og vekker en følelse av fred og nostalgi. Den subtile penselarbeidet gir bevegelse til landskapet, mens en mild bris hvisker mellom bladene, som lar oss høre de myke lydene av naturen.

Komposisjonen er balansert, men dynamisk, med gruppe trær på den ene siden som kontrasterer med den omfattende himmelen som strekker seg over hodet, prikket med hvite og myke blåfarger. Bruken av lys er mesterlig; det filtreres gjennom bladverket, og skaper prikkete skygger på bakken, noe som øker dybden i scenen. Dette stykket, som er et speil av sin tid, snakker om romantikken på 1800-tallet, og fremhever menneskehetens ønske om å gjennopprette kontakten med naturen. Den følelsesmessige påvirkningen er dyp; vi føler både en invitasjon til å utforske dette idylliske landskapet, og en introspektiv oppfordring til å verdsette stillheten som finnes i det.