Verket viser en slående utsikt over takene, organisert i lag ett bak det andre, som et puslespill. Husene, preget av sine enkle former, viser ulike dempede toner av beige, grå og olivengrønn, og skaper en følelse av harmoni midt i den tilsynelatende uorden av bylandskapet. Hvert bygg har en unik karakter, vinduene ser ut til å stirre ut i det fjerne, og venter på at historiene skal utvikle seg. De overlappende linjene der takskillingene møtes, ser ut til å svaie lett, et bevis på den uforlignelige penselstrukturen Van Gogh er ansett for; det gir liv og bevegelse til en ellers statisk scene.

Himmelen ovenfor er en virvel av farger, som endrer seg fra en blek gul nær horisonten til dypere grønn og blå etter hvert som blikket ditt stiger. Denne bakgrunnen injiserer en følelsesmessig tone i maleriet, og øker intimiteten i scenen – du kan nesten føle den kjølige brisen som blåser gjennom de smale smugene. Van Goghs karakteristiske impasto-teknikk er tydelig; den tykt påførte malingen tilfører tekstur og dybde, og engasjerer betrakteren dypere med hvert penselstrøk. I denne utforskningen av hverdagsliv og miljø, kan man føle kunstnerens lengsel etter tilknytning, kanskje reflekterer hans egne kamper. Lærredet blir et vindu til en verden som, selv om den er beskjeden, er fylt med uskreven historier i vente på å bli oppdaget.