I dette livlige landskapet strekker frodige marker seg under en dramatisk himmel, svabergende av skyer som ser ut til å danse i tumultuarisk bevegelse. Smaragdgrønt gress, strødd med ville blomster—margreiter og valmuer—legger til en gledelig fargeeksplosjon, harmonisk kontrasterende med den dype blå og grå i himmelen ovenfor. Van Goghs karakteristiske penselarbeid er tydelig, med tykke, teksturerte strøk som gir liv til scenen; hvert strøk ser ut til å pulsere med energi, ekko av naturens hvisking før den truende stormen.

Komposisjonen leder blikket mot horisonten, hvor landsbyhus og nakne trær står fast på bakgrunnen av den kommende stormen. Det er en vakker balanse i dette stykket—kaoen fra de snurrende skyene reflekterer roen i engen under. Man kan nesten føle spenningen i luften, en dans mellom den nært forestående regnet og den lyse engen; det inkarnaterer naturens dualitet—dens skjønnhet og dens storm. Dette verket gjenspeiler kunstnerens følelsesmessige tilstand i en tid med personlig turbulens, og forvandler et enkelt landskap til en dypt følelsesmessig opplevelse.