Dette storslåtte verket fanget en fredelig landskap, malt med en delikat berøring som fremkaller en følelse av etereal skjønnhet. Scenen fremhever en avsides katedral, hvis tårn majestetisk reiser seg mot en myk himmel; de varme, dempede jordtonene omgir strukturene, og skaper en beroligende og harmonisk atmosfære. Flytendeheten i akvarellteknikken tilfører en letthet, som om hele bildet danser i en mild bris. Rundt katedralen vever de bølgende bakkene og de flytende trærne en pittoresk gobelin som inviterer seerne til å gå inn i dette rolige panoramaet. Lagdelingen av gult og myke grønne toner gir en følelse av varme, og minnes den myke gløden av solnedgang.

Komposisjonen balanserer nøye den arkitektoniske storheten til katedralen med de organiske formene av den omkringliggende naturen, og fører blikket fra forgrunnen til bakgrunnen. Dette samspillet mellom menneskeskapte strukturer og omgivelsene reflekterer en dyp respekt for miljøet, et sentiment som gjenklanger i den myke fokuseringen Cotman bruker gjennom hele stykket. Hver penselstrøk ser ut til å være bevisst, og guider betrakteren til å reflektere over både skjønnheten i den naturlige verden og den historiske betydningen av de avbildede strukturene. I en bredere historisk kontekst inkluderer dette verket de romantiske følelsene fra tidlig på 1800-tallet, en periode som feiret pastoral skjønnhet og det sublime, og illustrerer hvordan Cotmans delikate illustrasjoner bidro til landskapstradisjonen og påvirket oppfatningene om den britiske landsbygda.