I dette rolige landskapet fanger en dramatisk klippe beskuerens oppmerksomhet; dens grove omriss er myknet av delikate penselstrøk som ser ut til å flyte som akvarell mot en mild bakgrunn. Kunstnerens teknikk med å påføre lag av lette pastellfarger fremkaller en harmonisk forbindelse mellom jord og himmel. Fargepaletten er en symfoni av dempede lilla, grønne og myke blåtoner som harmonerer mens blikket til beskueren vandrer over komposisjonen; det inviterer til en følelse av ro og introspeksjon. Det er som om beskueren nesten kan føle den fredelige brisen og høre de fjerne bølgene som slår mot klippene.

Selve komposisjonen er både enkel og kompleks, og er avhengig av samspillet mellom farger og former for å skape en følelse av dybde. Bruken av lys—kanskje reflekterer solnedgangen—gir klippen en eterisk glød, og får den til å se nesten urealistisk ut. Dette maleriet reflekterer overganger i naturen og de flyktige øyeblikkene; det fremkaller tanker om endring, både i naturen og i oss selv. Monets impresjonistiske stil fanger essensen av scenen i stedet for de nøyaktige detaljene, og oppfordrer beskueren til å fylle ut hulrommene med sin egen fantasi og følelser, og dermed skape en personlig tilknytning til verket.