Verket skildrer en ung jente som sitter stille, strålende med en øm uskyld som fanger essensen av barndom. Kledd i en enkel, men sjarmerende hvit kjole med myke oransje aksenter, ser hun bort i det fjerne, og avslører et ettertenksomt uttrykk som inviterer betraktere til å reflektere over tankene som surrer i hodet hennes. Hennes rosige kinn og delikate trekk er gjengitt med en myk berøring, og fremkaller Renoirs karakteristiske stil som perfekt balanserer realisme med en drømmende atmosfære.

Bakgrunnen er en frodig blanding av grønt som mykt omfavner figuren hennes, skapt med flytende penselstrøk som synes å vibrere av liv. Fargepaletten, hovedsakelig bestående av myke pastellfarger, tilfører letthet til stykket, og minner om solbelyste øyeblikk fanget i tiden. En varme stråler fra hennes nærvær, og den samlede komposisjonen retter oppmerksomheten mot barnet, og gjør henne til hjertet av dette fortryllende verket. Som seere blir vi trukket inn i et fredelig øyeblikk, finner glede og ro i stillheten hennes midt i den travle verden rundt henne.