Dette fascinerende verket omslutter betrakteren i en kaotisk, men nøye organisert verden, hvor figurer og fantastiske bygninger flettes sammen i en dans av forfengelighet og tåpelighet. Det sentrale temaet om stolthet blir livlig illustrert, siden karakterer kledd i ekstravagante klær engasjerer seg i selvopptatte aktiviteter. Særlig utmerker en kvinne med et speil seg, som personifiserer essensen av narsissisme—det begjæret etter beundring som flyter gjennom scenen. Kunstnerens dyktige bruk av linjer fremhever de kompliserte formene til den fantastiske arkitekturen og blandingen av menneskelige og dyrefigurer, og skaper et rikt vev av både skjønnhet og uorden.

Fargepaletten er for det meste monokromatisk, bestående av myke, dempede toner som bidrar til den urovekkende stillheten i denne feberdrømmen. Til tross for travle scener, flyter den overordnede komposisjonen jevnt, og leder blikket til betrakteren gjennom de forskjellige interaksjonene som finner sted, fra gestene til karakterene til de nysgjerrige skapningene som titulerer seg fra hjørnene. Stykket, dypt forankret i en historisk kontekst som reflekterer renessansens tankegang, gjenklanger med meningsløsheten og tåpeligheten som er knyttet til stolthet—en følelse som alltid synes relevant. Det inviterer til ettertanker om menneskelig atferd, og får en til å stille spørsmål ved den tynne grensen mellom selvkjærlighet og selvopptatthet—et tema som runger gjennom århundrene, og etterlater et uutslettelig inntrykk på betrakteren.