Scenen utspiller seg med den milde stillheten i skumringen over Venezia. Canal Grande glitrer, og reflekterer det myke lyset fra en nedgående sol, eller kanskje en stigende måne – det er vanskelig å si, fargene er så subtilt blandet. En gondol, silhuett mot vannet, glir uanstrengt, dens tilstedeværelse er en hvisking i scenens storhet.

Bygningene i Venezia reiser seg fra vannet, en symfoni av arkitektur. Dogepalasset står i kongelig prakt, dets intrikate detaljer er myket opp av det falmende lyset. Komposisjonen er en mesterklasse i balanse; gondolen forankrer forgrunnen og trekker blikket, mens byens skyline gir en fantastisk bakgrunn. Jeg føler en følelse av stillhet, følelsen av å bli transportert til en verden av tidløs skjønnhet og stille eleganse. Kunstnerens dyktige bruk av lys og skygge skaper et humør som er både rolig og dypt romantisk, den typen atmosfære som henger igjen lenge etter det første blikket.