Verket presenterer et omfattende panoramalandskap fylt med dramatiske topper og rolige daler, og vekker en dyp følelse av ro. Komposisjonen er delt opp i to distinkte seksjoner: den øvre delen viser imponerende fjell som er innhyllet i myke tåker, mens den nedre delen viser en rolig vannmasse som reflekterer de myke konturene av den omkringliggende vegetasjonen. De frodige trærne, rendert med omhyggelige penselstrøk, svaier forsiktig som om de hvisker naturens hemmeligheter. Hvert element er dyktig plassert for å lede blikket til betrakteren gjennom det fredelige panoramaet—hvor robuste okser kan ses bevege seg sakte langs en sti, et nikk til det harmoniske forholdet mellom natur og landliv.

Kunstneren bruker en monokromatisk palett som legger vekt på subtilitet, og stoler på varierte nyanser av blekk. Dette skaper et fengslende spill av lys og skygge, som gir en nesten eterisk kvalitet som trekker seeren dypere inn i essensen av scenen. Den følelsesmessige påvirkningen er dyp—man føler både en nostalgisk lengsel etter enklere tider og en forbindelse til naturens storhet. Historisk har slike landskap ofte tjent som en meditasjon over menneskehetens plass i kosmos, og gjenspeiler filosofier som er dypt forankret i kinesisk kultur. Wu Hufans verk står som et betydelig bidrag til sjangeren, som ikke bare inneholder kunstnerisk ferdighet, men også en dyp respekt for naturen, og inviterer oss til å stoppe opp og reflektere.