Dette fantastiske verket fanger den rå skjønnheten av naturen, med slyngete oliventrær som synes hviske hemmeligheter med sine vridde grener. Verket sprudler av liv, som om en mild bris leker seg gjennom taket av livlige blå og grønne blader. Van Goghs signaturpensel skaper en rytme som etterligner terrenget; buede linjer skisserer jorden, og trekker betrakteren inn i en livlig verden der fargen blir levende. Solfylte flekker av rik jord står i kontrast til de dype skyggen av trærne, mens bølger av livlig oransje dukker opp blant gresset, noe som skaper et lekent spill mellom lys og skygge, et vitnesbyrd om Van Goghs følelsesmessige tilknytning til landskapet, fullt av sanseinntrykk og følelser.

Den emosjonelle virkningen av dette maleriet er merkbar, og den vekker ikke bare essensen av olivenlunden, men formidler også en følelse av intuisjon og fred. Hver penselstrøk ser ut til å pulsere med Van Goghs indre urolig, men fortsatt hans streben etter trøst i naturens favn. Dette landskapet, malt i 1889 i en tid av personlige kamper for kunstneren, eksemplifiserer ikke bare hans tekniske dyktighet, men også hans evne til å formidle dype følelser gjennom lerretet. Fargene — dristige, men harmonisk blandet — fungerer som en bro til Provençals skjønnhet, og forsterker betydningen av denne perioden i Van Goghs verk mens han søkte terapi i den fredelige tiltrekningen av livet på landet.