Verket fremkaller en rolig morgenstemning, der de kjølige nyansene av grønt og blått effektivt speiler det stille vannet i en elv. Scenen fanger en pittoresk landsby som ligger mot en bakgrunn av tåkete åser, hvis myke konturer antyder ro. Ulike arkitektoniske elementer—grupper av hvite hus med røde tak—forteller en historie om fellesskap og fred, hver struktur ser ut til å puste i harmoni med naturen rundt. De svake refleksjonene av bygningene på vannoverflaten skaper en drømmende kvalitet og forsterker følelsen av stillhet; det føles som om tiden har stoppet opp for å beundre dette vakre landskapet.

Amiets maleteknikk er bemerkelsesverdig; flekkede penselstrøk og lag med pigmenter konspirerer for å danne både tekstur og dybde. Samspillet mellom lys og skygge er mesterlig utført, og belyser deler av landsbyen mens andre dykkes ned i myk mørke. Denne dansen mellom lys og mørke avslører en følelsesmessig resonans, kanskje nostalgi eller lengsel, og inviterer betrakterne til å bli stående. Konteksten til det etterkrigs-Europa, der ro og skjønnhet ble et medium for flukt, beriker opplevelsen; så det å stå foran dette verket er som å trå inn i et øyeblikk som understreker både skjønnhet og lengsel etter fred.