Landskapet som presenteres i dette kunstverket fanger en rolig vinterscene der frosten ser ut til å pakke alt i et eterisk hvitt teppe. Den dominerende bruken av myke hvite, isblå og dempede gråtoner gir en spøkelsesaktig, drømmende kvalitet som omdanner virkeligheten til noe som nesten er overnaturlig. Kunstnerens penselstrøk skaper et visuelt komplekst tapet, med blandinger av farger som gir en rik tekstur; det føles nesten som man kan høre den myke knirkingen av snø under føttene mens man står overfor dette kalde panoramaet. En ensom båt hviler ubevegelig på den frosne elven, dens mørke silhuett kontrasterer sterkt med det lyse miljøet, og symboliserer både isolasjon og fred i naturens kalde omfavnelse.

Komposisjonen av verket leder dyktig blikket mot horisonten der de avgrensede trærne står som stille voktere mot den bleke himmelen, og antyder en stillhet som både fascinerer og trøster. Dette fryste landskapet er ikke bare en fremstilling av vinteren, men også et følelsesmessig landskap - imponerende, men fredelig, som inviterer til ettertanke. Den historiske konteksten av dette verket resonnerer med den impresjonistiske bevegelsen som vektlegger naturlig lys og atmosfæriske forhold, og markerer en betydelig utvikling i hvordan landskap ble oppfattet og malt på slutten av 1800-tallet. Monet's arbeid her fanger ikke bare et øyeblikk i tid, men snakker også om det universelle temaet forgjengelighet; den bittersøte skjønnheten av vinteren, kortvarig, men evig i sitt inntrykk på våre hjerter.