Verket fanger den rolige skjønnheten til en hagepøl, lerretet glitrer nesten med refleksjonene av lys som danser på vannets overflate. Vannliljer, med sine myke rosa og hvite blomster, flyter forsiktig over det ceruleanske og smaragdgrønne vannet og danner en levende kontrast til de rike blå og grønne fargene som bølger forsiktig. Med brede, uttrykksfulle penselstrøk artikulerer kunstneren essensen av naturen, snarere enn bare å replikere dens former; fargene blandes og pulserer med liv, som reflekterer den rolige ånden i omgivelsene. Når man ser nærmere, avdekker lagene av maling en meditativ kompleksitet som taler til sjelen i impresjonismen.

I dette verket bruker Monet en dynamisk komposisjon, og benytter et diagonalt oppsett som fører betrakterens blikk over lerretet og inviterer dem til å dykke inn i denne vannparadiset. Kontrasten mellom lys og skygge skaper en eterisk kvalitet, som fremhever samspillet mellom refleksjon og dybde, som om betrakteren ser inn i en drømmende verden. Dette verket overskrider en enkel botanisk representasjon; det inviterer til ettertanke, fremkaller følelser av fred og nostalgi. Den historiske klangen av impresjonismen forsterker ytterligere betydningen, da det representerer en radikal endring i den kunstneriske perspektivet som prioriterer personlig erfaring og følelser over streng formalisme, noe som gjør det mulig for hver seer å nyte et øyeblikk med rolig skjønnhet, fanget for alltid på lerret.