En scene med ekstrem fattigdom og fortvilelse utfolder seg foran meg, etset med en dyp følelse av sorg. Figurene er sammenkrøket, formene deres utydelige, men håndgripelige i deres lidelse. En kvinne, tilsynelatende den eneste som tilbyr hjelp, bøyer seg over en gruppe figurer, kanskje tilbyr støtte fra en liten kopp. Den kornete teksturen i etsingen bidrar til den dystre atmosfæren, et vitnesbyrd om de harde realitetene som mange møter. Komposisjonen, med sin vekt på de sammenkrøkte figurene og den enorme, nådeløse plassen rundt dem, understreker en følelse av isolasjon og sårbarhet. Den emosjonelle vekten er tung, en refleksjon av kunstnerens dype empati for de undertryktes situasjon.