I dette fengslende verket blir en ung kvinne avbildet i dyp konsentrasjon, med pannen lett rynket mens hun reparerer et stykke stoff; det er en intim, nesten øm atmosfære i rammen. De myke penselstrøkene som utgjør hennes figur ser ut til å bølge som et lett stoff, og gir henne en etereal kvalitet. Hun har på seg en levende korallbluse som står i vakker kontrast til det mørkere bakgrunnen. Renoirs karakteristiske tilnærming til lys er tydelig her — subtil, men strålende — og fremhever hennes delikate trekk og det rolige uttrykket i ansiktet.

Komposisjonen trekker betrakterens blikk direkte til figuren, og øker den følelsesmessige tilknytningen vi føler til henne, som om vi er vitne til et personlig øyeblikk. Den varme paletten — fylt med rødt, oransje og myke brune — vekker følelser av varme og komfort. Det er en påminnelse om en koselig ettermiddag brukt på å delta i enkle, nærende oppgaver. Dette stykket står som et feirende symbol på det hjemmelige området, som gjenspeiler kunstnerens dyktighet i å veve sammen skjønnhet med hverdagsliv, samtidig som den ærer det ofte oversette arbeidet til kvinner, og vever en narrativ rik på følelser og refleksjon.