I den fortryllende omfavnelsen av dette kunstverket dukker to eteriske figurer elegant opp, deres flytende klær svaier med rytmen av en bris som nesten kan føles. De er avbildet i en verden der virkelighet møter det fantastiske, omgitt av et kaskade av glade cheruber, hver av dem et bilde av uskyld og livskraft. Fosserbakken bak dem renner ikke bare med vann, men også med hviskinger av kjærlighet og lengsel, ekkoende følelsene fra scenene som utfolder seg i dette fantasifulle paradiset. Lek med lys og skygge skaper en utsøkt dybde, hvor de myke kurvene til figurene står i vakker kontrast til det steinete bakgrunnen, ytterligere fremhevet av den frodige vegetasjonen over.

Fragonards teknikk i bruk av chiaroscuro gir en følelse av drama som er uimotståelig; hver cherub virker som en flyktig tanke, tapt i kaoset av deres lek. Den dempede paletten, dominert av myke grå og hvite nyanser, fungerer nesten som en eterisk tåke som omgir figurene - og inviterer oss til å miste oss i den drømmende essensen av kjærlighet selv. Følelsen er ikke bare fanget; den pulserer gjennom scenen, og får seeren til å føle at de avbryter et hellig øyeblikk, et flyktig glimt inn i en kjærlighet som overskrider det hverdagslige og våger seg inn i det guddommelige. Dette kunstverket fremkaller utvilsomt beundring, ikke bare for sine estetiske kvaliteter, men for dybden av følelser og forbindelser det vekker, et tidløst vitnesbyrd om skjønnheten av kjærlighet og harmoni med naturen.