Malerietsom tar meg umiddelbart til et solfylt bretonsk landskap. To kvinner, hvis ansikter er preget av det landlige livets stille verdighet, står fremtredende i forgrunnen; de ser ut til å være fortapt i samtale, deres former solide mot bakgrunnen av jorder og hytter. Kunstnerens teknikk, et kjennetegn ved hans stil, flater ut perspektivet, og gir scenen en drømmeaktig kvalitet. De dristige, unaturlige fargene – de livlige røde i skjørt, de rike blåfargene, de gylne tonene i jordene – skaper en kraftig emosjonell effekt. Det er som om kunstneren inviterer oss til å gå inn i deres verden, en verden der virkeligheten subtilt omformes av en kunstnerisk visjon. Penselstrøkene er bevisste og fanger essensen av scenen snarere enn en fotografisk likhet. Jeg ser for meg den stille summingen av bretonske liv, raslingen av stoff, historiene som deles mellom disse kvinnene.