I dette fengslende verket flyter vannliljene rolig på en skinnende, reflekterende overflate. Komposisjonen er en omfavnelse av naturens ro, for det meste malt i et spektrum av blått som fremkaller en følelse av ro og dybde. Monets teknikk med å legge lag på lag med farger skaper en flyt og en flyktig kvalitet; hver penselstrøk ser ut til å danse og bølge som vannet selv. Vannliljene er avbildet i ulike stadier av blomstring, deres hvite og myke gule farger kontrasterer med de rike grønne bladene, og trekker betrakterens blikk over hele lerretet. Samspillet mellom lys og skygge tilfører et lag av kompleksitet, som om maleriet fanger et flyktig øyeblikk i tid – en mild bris som av og til forstyrrer overflaten, og får en til å stoppe opp og forestille seg naturens myke hviskinger.

Når man trår et skritt tilbake, overveldes man av en følelse av dypdykking. Den blå paletten tjener ikke bare til å beskrive dybdene av vannet, men antyder også refleksjoner fra himmelen; som om det under dette stille tableau var en verden av tanker og dagdrømmer som venter på å bli utforsket. Monets verk står som et vitnesbyrd om impresjonismens bevegelse, som fanger essensen av et øyeblikk, snarere enn detaljene i det. Her inviterer Monet oss til å ta et dypt åndedrag, for å miste oss i skjønnheten til naturens enkle enda mens han redefinerer vår forståelse av landskapsmaleri.