I dette fengslende kunstverket går to infanterivakter sakte langs en rolig elvebred, og gir et innblikk i et øyeblikk som både er fredfullt og kontemplativt. Scenen utfolder seg under en vid himmel, der myke grå og hvite nyanser veves sammen, og antyder at det er en overskyet dag som gir landskapet en viss stillhet. Vannet reflekterer de dempede fargene rundt seg, og skaper en speilaktig kvalitet som øker dybden i komposisjonen. De myke krummene til elven leder blikket vårt mot den fjerne horisonten, mens røyken som steg opp fra et dampskip antyder menneskelig aktivitet i nærheten - en juxtaposisjon av fred og arbeid.

Figurene, kledd i mørke uniformer, skiller seg ut mot de jordnære tonene av veien, og tilfører en narrativ følelse til landskapet. De ser nesten ut som voktere av dette fredelige miljøet, som vekker følelser av kameratskap og ensomhet. De myke penselstrøkene og den impresjonistiske stilen i maleriet gir en følelse av spontanitet, og fanger et flyktig øyeblikk i tid. Monet balanserer mesterlig struktur og flyt; geometrien til bygningene står i drastisk kontrast til de naturlige kurvene av elven og trærne, og minner oss om sameksistensen til menneskeheten og naturen. Dette verket, malt i en tid som omfavnet de endrende dynamikkene av modernitet, tjener som en gripende påminnelse om skjønnheten som finnes i de hverdagslige øyeblikkene langs livets strømmende vann.